Senketunnelprosjektet

Senketunnelen

Selve senketunnelen støpes i betong i seks separate elementer som senkes ned i sjøbunnen før sammenkobling og etablering av vegbaner. Etter at tunnelen er lagt på plass har grøfta blitt fylt opp igjen, slik at sjøbunnen igjen har fått en dybde på rundt 8-10 meter. Tidligere utfylte sjøområder har også stort sett blitt reetablert. Den ferdige tunnelen har en bredde på 30-40 meter, men grøften som har blitt gravd ut har hatt en bredde på opptil 120 meter i toppen for å rassikre skråningene undervegs. Totalt har det blitt gravd bort nesten 1.000.000 m³ masse fra tunneltraseen.

Bakgrunn

For omkring tusen år siden oppsto den første bymessige bebyggelsen i Oslo på østsiden av Bjørvika innerst i Oslofjorden. Vannstanden den gang var omtrent 4 meter høyere enn i dag og sjøen strakte seg flere hundre meter innover det som i dag er sentrale deler av Oslo. Etter hvert har havnefronten strukket seg gradvis utover i vika, til dels på grunn av bevisste utfyllinger, men også som resultat av opphopning av sagflis og generell sedimentering og landhevning. Hovedmengden av funn fra prosjektet dekker perioden etter at bysenteret ble flyttet fra østsiden av Bjørvika (i dag Gamlebyen) til vestsiden i le av Akershus festning (Christiania). Dette skjedde i 1624.

Et komplekst arkeologisk prosjekt

Prosjektet startet i 2005, og selv om størstedelen av feltarbeidet ble avsluttet i 2008 pågår det framdeles arbeid. Senketunnelprosjektet er på mange måter et spesielt arkeologisk prosjekt, både med hensyn til metodiske og størrelsesmessige forhold.  Det ble underveis i prosjekteringen vedtatt at den arkeologiske oppfølgingen i Senketunnelprosjektet skulle foregå parallelt med anleggsarbeidet som en arkeologisk overvåking. Senketunnelprosjektet er derfor verken en arkeologisk registrering i henhold til kulturminnelovens § 9, eller en arkeologisk utgraving som følge av en dispensasjon fra kulturminnelovens § 4 eller § 14.

 

Overvåking av flismudringen. Arkeologen blir liten blant mudringsgrabber og gravemaskiner.

Med bestemmelsen om overvåking av gravearbeidene ligger det implisitt at tiltakshaver og entreprenør velger gravemetode og utstyr som skal brukes, mens arkeologene er tilstede for å være i beredskap dersom kulturminner dukket opp underveis. For at overvåkingen skulle bli reell stilte imidlertid NMM krav om at massen som ble gravd opp var fysisk tilgjengelig for våre arkeologer i felt. For å få til dette ble det gjort en rekke tilpassinger av gravemetoder og -prosedyrer fra entreprenørenes side. Det har gjennom hele prosjektet vært et godt og nært samarbeid mellom arkeologene, Statens vegvesen og deres entreprenører.

Ulike entrepriser og ulike overvåkingsforhold

Prosjektet var delt i tre ulike områder – eller entrepriser. Disse var fra vest mot øst; Havnelageret, Sjødelen og Sørengautstikkeren. På Havnelageret og på Sørengautstikkeren ble gravingen foretatt fra land ved hjelp av store gravemaskiner. På Sjødelen gravde man seg gjennom sjøbunnen fra mudringslektere og gjennom Bjørvikautstikkeren delvis fra land, og delvis fra lekter. Arkeologene fulgte arbeidsrytmen til entreprenørene og måtte derfor jobbe i skift.

Arkeologiske resultater og funn

Båtfunnet Bispevika 1 ble "bygd på nytt" sommeren 2009.

Det ble gjort en rekke funn av kulturhistorisk verdi underveis i overvåkingen. Spesielt var det båt- og skipsfunn som var i fokus for undersøkelsen, og som hadde høyest prioritet for arkeologene. Det ble funnet 13 båter i entreprise sjødelen av senketunneltraseen. Funnene ble gjort i delområdene Bispevika, Paulsenkaia, Bjørvikautstikkeren og Bjørvika. I tillegg ble det gjort en rekke løsfunn av båtdeler. Stort sett alle disse båtene er mindre rofartøy, som har hatt en viktig lokal funksjon i den daglige havnevirksomheten i Bjørvika. På Sørengautstikkeren ble det største båtfunnet gjort. Dette var av et klinkbygd seilfartøy med to master, bygd i eik og delvis i gran. Båten ble kalt Sørenga 7, og fikk datering til 1665. Den var ca 9,4 m lang. Båten ligger i dag til konservering i PEG ved NMM, og er totaldokumentert digitalt i 3D. Det er også bygd en modell av båten.

Det øvrige funnmaterialet består for en stor del av såkalt massemateriale, altså en mengde funn av kassert eller mistet keramikk, glass, krittpiper, sko og båtutstyr som ligger spredt utover hele det gamle havneområdet. Gjenstandene vitner om alle de mangefaseterte aktivitetene som har foregått i den historiske havna til alle tider.

Flere typer funn fra Havnelageret. Vinglass, rødgods keramikk, fajanse og porselen.

Avslutning

Hoveddelen av feltarbeidet ble avsluttet i 2008, men høsten 2010 ble siste del av arbeidet ved Havnelageret igangsatt. Det betyr at NMM har arkeologer i felt ved Havnelageret store deler av vinteren og våren 2011. Også etterarbeid og rapporteringsarbeid pågår vinteren 2011. I museets utstilling Skipskirkegården i Bjørvika kan man se noen resultater og funn fra prosjektet.

Se Statens vegvesens film fra åpningen av Senketunnelen 17. september 2010 her. Et lite utvalg av funn fra tunneltraseen er utstilt i Statens vegvesens informasjonssenter på Paulsenkaia like øst for operaen.

Kontakt: Tori Falck (Prosjektleder)